Best of the rest 2011: Gregers utvalgte

Posted by in Listesynsing, Meninger

Siden det ble mye gråt og tenners gnissel under arbeidet med Spillmatics liste over de beste spillene fra 2011 lar vi redaksjonsmedlemmene presentere sine personlige 2011-favoritter. Denne gangen er det Gregers tur.

5. Battlefield 3
(Førstepersons skytespill. Utv./utg.: DICE/EA. Plattform: PS3, Xbox360, PC)

Forrige spill i Battlefield-serien, Battlefield Bad Company 2, var spillet som fikk meg til å i det hele tatt bry meg om flerspillerdelen av et skytespill for første gang. Store innslag av lagspillelementer, klassebasert action, og distinkt forskjellige spillmoduser var det som gjorde flerspillerdelen i BFBC2 bra. Battlefield 3 byr på mer av det samme. Her kan du ta på deg rollen som mekaniker eller medic hvis headshots ikke er din force, eller du kan ta stilling lenger unna frontlinjen for å speide etter fiender du kan markere, slik at de blir lettere å se for medspillerne dine. Her jobber man som et team mot klare mål, med definerte arbeidsoppgaver, og resultatet er et spill som føles litt mer intelligent enn det den andre skytespillserien har å by på. Dessuten er det ingen ulempe at spillet ser og høres ut som en million dollar.


4. Disc Drivin’
(Turbasert racingspill. Utv./utg.: Pixelocity Software. Plattform: iOS)

I snart et år har jeg spilt dette jævla spillet. Jeg har til en hver tid hatt mellom fem og ti spill gående, og det føles fortsatt like fælt å tape for en tilfeldig motstander, for ikke å snakke om hvor mye verre det er å tape for en kompis. Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg er avhengig heller, for ikke ser spillet spesielt bra ut, ikke er det noe godt tidsfordriv (det tar bare noen sekunder å gjøre ditt trekk, og så må du vente på motstandern igjen), og det er på ingen måte fritt for bugs. Men allikevel har jeg altså klart å bli hekta som faen. En del av avhengigheten handler åpenbart om gleden, og kilden til mobbing, som ligger i å gruse en kompis, men jeg tror også det er noe tilfredsstillende ved å klare å få fysikkens lover til å jobbe på lag med deg. For eksempel når du klarer å bruke boosten på det perfekte tidspunkt på vei ut av en sving, slik at du får maksimal fart i helt riktig retning, og dermed klarer å treffe en ny powerup i det du seiler forbi motstendern din.

I de øyeblikkene føles spillet perfekt.

3. Jetpack Joyride
(Joyride ’em up. Utv./utg.: Halfbrick. Plattform: iOS)

En jetpack som spytter kuler, hjemsøkende missiler og dødlige laserstråler på kryss og tvers. Jetpack Joyride er et overdrevent , fargerikt og heseblesende iOS-spill som er nær ved å perfeksjonere «konstant bevegelse fra venstre til høyre»-sjangeren (Canabalt, Solipskier, Tiny Wings, Monster Dash, The Impossible Game osv.). Spillet består av akkurat så mange elementer at man føler at man alltid blir utfordret, men uten at det blir kaotisk. En kilde til timesvis med meget god underholdning.

2. Dungeon Defenders
(Tredjepersons strategispill. Utv/utg: Trendy Entertainment/Reverb Communication. Plattform: PC, XBLA, PSN, iOS, Android, PS Vita)

Går det an å ikke like et spill som er dels multiplayer tower defense, og dels klassebasert multiplayer tredjepersonsskyter? Svaret er selvfølgelig nei. Jeg husker jeg syntes at Toy Soldiers så lovende ut da det i sin tid prøvde seg på noe liknende, men Dungeon Defenders gjør jobben ekstremt mye bedre. Dungeon Defenders tilbyr utfordrende kart, klasser med kule og utfyllende egenskaper og et glimrende gameplay som inviterer til spill med inntil 3 kompiser, enten lokalt eller online.

1. Bastion
(Isometrisk eventyrspill. Utv./utg.: Supergiant Games/Warner Bros. Interactive Entertainment. Plattform: PC, XBLA, Google Chrome)

Oftere og oftere ser vi spill utviklet av små team hevde seg i et marked fullstappa med AAA-titler. Vi så det med Braid, vi så det med Tiny Wings og vi så det med Minecraft. Supergiant Games er et nyoppstarta utviklerstudio bestående av sju personer, og debutprosjektet deres vitner om en lysende framtid. Bastion er et spill som ser og høres så bra ut at det er til å få vondt av. Hvordan utviklerne har klart å designe en postapokalyptisk verden som er både vakker og fargerik, samtidig som den skildres nøkternt og lavmælt er intet mindre enn imponerende. Fortellerstemmen og verdenen som, i likhet med historien, åpenbarer seg når du beveger deg rundt i den, bidrar til en interessant måte å fortelle en spillhistorie på, og med et musikalsk bakteppe som harmonerer godt med det visuelle uttrykket sitter man igjen med en følelse av et estetisk helstøpt spill.