Remakes på løpende bånd

Posted by in Meninger

Er det en ting som har preget den nye generasjonen med konsoller hittil, så er det den endeløse paraden av remakes og remasters av eldre spill. Disse varierer i omfang og kvalitet. Noen er fullstendige overhalinger, andre er litt mer beskjedne hopp i oppløsning og framerate kombinert med noen mindre visuelle justeringer. De stammer også fra forskjellige tidsperioder. Det er logisk nok mange relativt ferske titler som gis ut på nytt, som er fortsatt veldig spillbare og moderne, men som skinner enda lysere i 1080p og med stabil framerate.

Men fra tid til annen er det noen gamle perler som blir gravd frem og pusset opp, og deretter sluppet på dagens maskiner. La oss se på to av disse som ble lansert nå i løpet av januar. Det er ikke at det skjer så fryktelig mye annet på spillfronten akkurat nå.

Capcom er ikke fremmede for å tyne sine Resident Evil-klassikere mest mulig. Det første spillet i serien fikk flere nyversjoner i løpet av 90-tallet, før det fikk en full overhaling i 2002 med den Gamecube-eksklusive utgivelsen. Resident Evil 4 ble etter hvert også relansert på stadig flere plattformer, med stadig flere grafiske fikser. Senest til PC for ett års tid siden.

Nå er det aller første spillet relansert igjen, denne gangen til Xbox, PlayStation og PC. Denne baserer seg altså på 2002-Gamecube-remaken, men har igjen gjennomgått visuelle oppgraderinger. Disse er ikke enorme – det er snakk om justeringer som 1080p-oppløsning, widescreen-støtte, bedre lyd, overhalte 3D-modeller til figurene, endringer i kontrollsystemet og så videre. Innholdsmessig er spillet likt 2002-versjonen. Og det vil si at det er ganske annerledes enn den aller første versjonen av Resident Evil, med nye områder, nye gåter, nye zombier og så videre.

Det viser seg at dette er fortsatt et knallbra spill. Spesielt i en tid der survival horror-sjangeren ikke dominerer nyhetsbildet. Det er fortsatt intenst, fortsatt spennende og fortsatt krevende. Og det klarer fortsatt å skremme. Klart, en del av aspektene har begynt å bli ganske gamle. De smått absurde gåtene som tvinger deg til å vandre gjennom ganger og rom for å finne nøkler, steiner og andre obskure objekter, føles ganske utdaterte i dag – men har samtidig en viss nostalgisk sjarm.

Resident_06.jpg

Én ting som er mer tilpasset dagens virkelighet er kontrollsystemet. Man kan spille Resident Evil på to måter: Enten med de tradisjonelle tanks-kontrollene, der man stort sett først snur seg, så beveger seg, eller et litt mer strømlinjeformet system der figuren rett og slett følger den venstre analoge stikken. Det nye kontollsystemet er ikke perfekt, da det ikke alltid passer sammen med de forhåndsrendrede bakgrunnene og faste kameravinklene. Det er uansett bare å prøve seg frem til det som passer.

Resident Evil-remaken er alt i alt en nostalgitripp som samtidig klarer å være ganske relevant spillbarhetsmessig den dag i dag. Ikke alt føles moderne, men det er vanskelig å rive seg løs likevel.

Grim Fandango er en annen historie. En lang historie: Denne eventyrklassikeren kom opprinnelig i 1998, og ble i løpet av årenes løp stadig mindre tilgjengelig. Skaperen Tim Schafer gikk videre til andre prosjekter, LucasArts gjorde også det, og enda verre, mange av originalfilene ble borte eller ble lagret på utdaterte formater. Så når Tim Schafer og Sony skaffet seg rettighetene til spillet i 2013, hadde de mye jobb foran seg.

Det er kanskje grunnen til at denne ferske nyutgivelsen ikke er så fryktelig pusset opp. De forhåndsrendrede bakgrunnene er stort sett identiske med originalen, og spillet ivaretar 4:3-formatet. Det er først og fremst figurene som er blitt fikset på, 3D-modellene er mer detaljerte, animasjonene litt bedre, og lys- og skygge-effektene er mer moderne. Men noe enormt hopp er det ikke, noe man selv kan studere, da det er fullt mulig å bytte mellom original og “remastered” grafikk når som helst i spillet.

Grim Fandango har i likhet med Resident Evil fått et nytt kontrollsystem, i tillegg til klassiske tanks-kontroller. Dette kan også byttes når som helst mens man spiller.

I likhet med Resident Evil er det også noen elementer her som ikke har holdt seg like bra. Grim Fandango er tross alt klassisk pek-og-klikk eventyr presentert i en 3D-verden, og gåtene hører stort sett hjemme på 90-tallet. Finn objekter, finn et sted å bruke dem på, ikke alltid på den mest logiske måten.

Grim Fandango i nyversjon

Grim Fandango i nyversjon

Og i gammel versjon

Og i gammel versjon

Men Grim Fandango har likevel en sjarm og en personlighet som veldig få spill har klart å matche. Den visuelle stilen er jo helt unik, historien og humoren er typisk Tim Schafer, og det er fort gjort å bli nyforelsket i verdenen denne legendariske spilldesigneren har skapt.

Igjen altså, en nostalgitripp som også er et kjempebra spill, men tiden har ikke stått stille, og mange aspekter av Grim Fandango føles litt gamle. Det er uansett beundringsverdig at klassikeren ikke er gått helt i glemmeboka.