The Witcher på TV. Er det noe vits?

Som regel snakker vi om dataspill her i Spillmatic, men når det kommer en splitter ny TV-serie basert på et dataspill må vi jo kunne fortelle dere om det er noe tess. (jada, det er bøker i bånn, men «alle» kjenner witcher pga spilla, så hold protestene)

Blandende forventninger

En ting som slår meg med The Witcher, er at det er tilsynelatende en av de vanskeligste seriene å forhåndsdømme. Med det så mener jeg at opptakten til serien har både sett lovende ut og helt krise ut om hverandre, noe som har gjort meg usikker på om jeg skal gidde å se den. Det er den vanlige skepsisen til spillbaserte filmer og serier i bånn, selvsagt. Samtidig virka det ganske påkostet og forseggjort.

Gule, eller brune øyne? Det bytter litt på. Av og til uncanny valley, av og til badass

Så kom annonseringen av at Henry Cavill skulle spille Geralt som umiddelbart satte en støkk i mange. Han ligner ikke og huskes best for å være en litt rar Superman fra filmer med ganske dårlig manus og enda dårligere CGI.Bildene av Cavill i full mundurfikk imidlertid det hele tilå se bedre ut. Forrige uke så jeg en video der han legger ut i detalj om de forskjellige sverdene til Geralt med stor entusiasme, og det var vel egentlig det som skulle til for å gire opp min egen entusiasme.

Så da lurer du sikkert på: Er tv-serien Netflix noe bra? Svaret er et rungende «tja». Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Lite sammenhengende i starten

Serien har noen åpenbare utfordringer med historiefortellingen. Geralts verden er stor og mangefasettert, og dette preger både manus og det visuelle. Universet inneholder mange relativt nye elementer som ikke er helt 1-til-1 med etablerte fantasy-troper og dermed kan ikke manusforfatterne basere seg på at seerne kjenner forutsetningene. Tro det eller ei, men det er ikke alle som har spilt spillene, jeg er selv en av dem. De første episodene er preget av at vi introduseres til veldig mange nye konsepter og roller, ikke ulikt første episode av Game of Thrones. Det hele fremstår ganske kaotisk, og det hjelper ikke at noen av plotene foregår i forskjellige tiår. Det er likevel på ingen måte umulig å følge. På samme måte lider det visuelle av at vi flyttes mellom en rekke scener, land, klima og klesstiler. Det snakkes om kontinentet, men forklares ikke hvor det er, hvor stort det er, eller hvorvidt andre kontinenter er relevante. For kjennere av bokserien eller spillene, er dette sikkert oversiktlig, men for alle oss andre, er det bare nok et navn uten knagger å henge det på.

Fuck øyenfarge. Når man skal være skikkelig skummel, så bare endrer vi alt til svart.

Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er galt med the Witcher, men det er ett eller annet med dialogen og hvordan ting fortelles til meg som seer som oppleves klønete, stivt og unaturlig. Dette er spesielt ille de første to, kanskje tre episodene. Jeg er usikker på om det er fordi jeg føler meg mere hjemme i verdenen etter tre episoder eller om manuset blir bedre, men etter hvert flyter episodene langt bedre. Jeg blir ikke lenger revet ut av verdenen midt i en scene og klarer i større grad å drømme meg vekk i en ny og spennende verden, såkalt «suspension of disbelief». Og det er her the Witcher har sine åpenbare styrker. Det er en ganske kul verden.

Sitcom-rytme med innslag av lengre rød tråd

Hver episode ser vi Geralt takle et nytt monster eller et nytt mysterium. Sånn sett er episodene frittstående småfortellinger som bidrar til å hjelpe oss å forstå hvordan han opparbeider seg legendestatus i verdenen vi tar del i. Samtidig er det et par andre historier som fortelles parallelt som det er tydelig skal bli del av en større overbygning i serien. Enkelte av de parallelle historiene er imidlertid kun der for å forklare konteksten for Geralts neste utfordring. Hvis jeg skal trekke fram noe positivt med de første episodene, så er det nettopp dette. Selv om det bidrar til utfrodringene jeg nevnte tidlgiere, så gjør det også serien deilig uforutsigbar. Vi kan bruke 5 minutter på å følge en tragisk historie om en helt ny person uten at det er mulig for oss å vite om denne personen skal følge oss gjennom sesongen, eller om hen dør før episoden er slutt. Og dette tar meg videre til noe annet jeg liker med universet; det er fryktelig dystert. Ikke Black Mirror-nivå dystert og på mange måter med innslag av slapstick, men verdenen er brutal. Folk stryker med som fluer, de aller aller kjipeste delene av feudalsamfunnet er til stede og vi blir ofte presentert for reelle moralske dilemma der ingen svar er riktige. Dette rimer godt med de eksemplene jeg har hørt om fra spillene også, og virker å være noe av kjernen i hva the Witcher er for noe.

Jeg har nå kommet til et punkt der jeg er genuint spent på hva som skal skje videre og tørster etter mer informasjon om hva som er skjebnebestemt for aktørene i det større politiske plottet i serien. I skrivende stund har jeg sett de 5 første episodene og jeg må derfor ta forbehold om at serien kan kræsje fullstendig, men jeg må si jeg trives med den. Den har åpenbare problemer, som at den ser ut til å slite litt med balansen mellom humoristisk og gravalvorlig (i motsetning til Marvel-filmene som virkelig får til dette), men nå som jeg er inne i verdenen ønsker jeg mer.

Styr forventningene og kos deg

Konklusjonen må derfor bli en anbefaling, men med en tydelig beskjed til dere der ute som enda ikke har sett serien: Vær forberedt på en tung start og vær klar over at dette ikke er et episk mesterverk som vil bli den neste store snakkisen i lunsjen. Hvis du klarer å styre forventningene dine, tror jeg denne serien vil overraske positivt og i sum gi et utbytte av tida du legger i å se på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *